Magasinett

Skrivekløe

Utskrift

Smellet

Skrive av Marthe Vee .

(3. plass i Magasinett sin skrivekonkurranse hausten 2008)

Jeg satt og surfet på nettet, da det plutselig kom et lite pling. Jeg hadde fått mail, og umiddelbart visste jeg hvem det var fra. Da jeg hadde lest mailen, skjønte jeg at nå var det alvor. Det sto svart på hvitt, ord som forandret alt. Nå skulle det virkelig skje, det var ingen vei tilbake.

Klokken var blitt mye, og jeg tenkte tanken på å legge meg, da jeg så jeg hadde fått en mail. Jeg åpnet den, og ble gledelig overrasket. Etter litt kveldsmat krøp jeg under dynen til konen min. ”Sover du?” Ingen svar å få. Jeg skrudde på den lille vekkerklokken, kysset henne på pannen og falt deretter i dyp søvn.

Jeg skrev et brev til konen min som jeg hadde øvet meg på å skrive ganske lenge. Hvert ord var nøye tenkt gjennom, og det lå kjærlighet bak hvert eneste ett. Jeg la det på puten hennes og bredde dynen over, for hun måtte ikke finne det før jeg hadde dratt. Det hadde jeg ikke orket. Jeg pakket alt det nødvendige. Det tok ikke lange tiden, alt var jo planlagt, tenkt ut på forhånd. Jeg fikk presset alt opp i en sekk, og hentet jeg bilnøklene og lommeboken. Mens jeg sto i dørkarmen og betraktet leiligheten, begynte en tåre å presse i øyekroken. Det hadde ikke gått helt opp for meg før nå; jeg skulle aldri se den igjen.

Klokken ringte halv sju og jeg våknet brått. Jeg rakk å skru den av før konen min våknet. Hun sov usedvanlig tungt for tiden. Med øynene halvt åpne gikk jeg inn på badet for å ta en rask dusj og pusse tennene. Deretter lette jeg i hele huset etter bilnøklene, før jeg omsider fant dem i den røde lenestolen i stuen. Jeg skriblet ned noen ord på en lapp som jeg la ved siden av konen min i sengen og småløp deretter ut i bilen. Frokost hadde jeg ikke tid til, den fikk jeg ta senere på jobb.

Det var et stykke til flyplassen, så jeg stoppet på en Mc Donald’s på veien. Mens jeg åt hamburgeren min, fikk jeg en tekstmelding: ”Jeg elsker deg.” Det var fra konen min, som tydeligvis ikke hadde lest brevet ennå. Jeg tenkte på det vakre, mørke håret hennes og de varme øynene. Jeg kjente et stikk. En ekkel følelse strømmet gjennom meg. Kom hun til å hate meg? Hun som kjente meg best i hele verden, ville vel skjønne at dette var den eneste utveien? Det var vår tur nå.

Jeg ankom det store bygget akkurat etter tidsskjemaet, men gikk med raske skritt mot heisen likevel. Det var best å være på den sikre siden. Den store heisen var stappfull, og folk pratet høylytt. Jeg kjente ingen der og var nokså sjenert av meg, så jeg sa ingenting. På veien ut fra heisen fikk jeg en tekstmelding: ”Gratulerer! Jeg skal lage noe godt til du kommer hjem. Elsker deg.” Jeg smilte mens jeg tenkte at jeg hadde verdens beste kone.

Det var kaos på flyplassen, fullt av folk og lyder. Tusenvis av folk stresset, mens andre tok seg god tid til å si farvel til de som ble værende hjemme. Det ergret meg å innse at jeg var av den første typen. Jeg hadde ikke fått si ordentlig farvel. Brevet var jo en ting, men det var ikke nok. Jeg slo fra meg tanken om å ringe henne, det var rett og slett for vanskelig. Med sekken på ryggen, gikk jeg mot inngangen til flyet og ventet på de andre. Det var ikke lenge igjen nå.

Folk var hyggelige, og jeg følte meg mer komfortabel etter hvert. Arbeidsoppgavene var enkle nok, jeg hadde gjort lignende ting mange ganger før. Jeg satt og tenkte på hvor fint jeg hadde det, hvor lykkelig jeg var; en flott jobb og en fantastisk kone. Jeg tenkte på det blonde, korte håret hennes som rammet inn ansiktet hennes så fint, de blå, klare øynene og den nette kroppen. Hva mer kunne en ønske seg? Barn, kanskje? Ett eller to hadde jo vært fint. Hun hadde jo ønsket seg lenge, det var jeg som hadde tvilt. Men kanskje tiden var inne, nå som jeg hadde jobben og alt. Jeg hadde ikke mer tid til å tenke, før det smalt.

Jeg kjente på lommene mine. Det lå en ting i hver av dem. Den avslåtte mobilen min lå i den venstre. Man måtte jo slå den av når man var i et fly. Jeg måtte smile da jeg innså hvor uviktig det var på denne flyturen. Jeg prøvde å virke normal, selv om jeg kjente svetten piple nedover pannen. Plutselig hørte jeg sidemannen spørre: ”Går det bra, eller? Du virker litt nervøs.” Det var en litt stor, eldre kvinne. Hun så typisk amerikansk ut. ”Jeg har flyskrekk,” svarte jeg. Hun nikket sakte og smilte. Plutselig så jeg noen reise seg på raden fremfor meg. Tiden var inne. Jeg reiste meg, og trakk frem pistolen fra den høyre lommen. Så smalt det.

                                                                          *

Nattskiftet var tungt og langt, og jeg var glad for å komme hjem. Jeg ble overrasket da jeg så at ingen var hjemme. Jeg gikk bort til dataen som sto og lyste, og skulle til å skru den av, da jeg så en mail; ”Du tar med våpenet. Tiden er inne.”

Mannen min var reist da jeg våknet. Så tungt som jeg sov for tiden, var det ikke rart jeg ikke hadde merket noe. Jeg fant en lapp liggende ved siden av meg i sengen der det sto: ”Gå ut i stuen og sjekk mailen min. Elsker deg!” Jeg fulgte instruksene og gikk inn i stuen. Jeg trengte bare å røre på datamusen i et knapt sekund, da jeg så mailen: ”Gratulerer! Du har fått jobben som revisor på Verdens Handelssenter i New York. Første arbeidsdag er 11. september.”

---

 

Marthe Vee (17)  frå Øvre Årdal har skrive denne novella. Den fekk tredje plass i skrivekonkurransen hausten 2008. Juryen seier:

Veldig godt svar på oppgåva! Og ei fiks historie fortalt frå to vekslande synsvinklar (med ein ekstra vri på dette mot slutten). Bygger fint opp mot ei overraskande avslutning, men er litt ulogisk i vekslinga mellom kursiv og vanlig tekst. Burde vore fylt ut litt meir for å bli ein truverdig tekst. Ein del småtteri skurrar, men ideen og komposisjonen er svært god.