Magasinett

Synsingar

Utskrift

Usunne bøker som vil gjere deg godt

Skrive av Atle Berge .

Charles Bukowski. Foto: Gyldendal

I ei tid der Bli best med mental trening og Sunn & sterk med protein ligg på toppen av bestseljarlistene, vil eg nytte spalteplassen min til å tipse om to usunne bøker.

 

Først ut: Postkontoret av Charles Bukowski (norsk 1983). Språket i Postkontoret er frekt, konkret og korthogd. Dette gjer romanen til ein festleg inngang til den usunne litteraturen, til bøkene som ikkje forklarar deg korleis du kan bli eit perfekt menneske – treningsvillig, karrieresmart og lykkeleg.

Latskap og travløp

På baksida av mi pocketutgåve av romanen, står det at Bukowski «har stått for en nådeløs avromantisering av tilværelsen». Det er kanskje sant, dersom ein tek utgangspunkt i sunne verdiar som velpleidde kroppar og truskap til autoritetane. Samstundes var Bukowski ein stor romantikar. Alkohol, travløp, latskap og sex blir løfta fram og romantisert, medan lønnsarbeid står fram som slaveri.

Underhaldande episodar

Romanen opnar med at hovudpersonen Henry Chinaski har fått jobb som postbod, og sluttar med at han seier opp for å sleppe å bli gal av dei maktsjuke sjefane. Mellom desse hendingane tek Bukowski lesaren med inn i ei rad meir eller mindre elleville episodar. Blant anna prøver Chinaski å lære kjærasten Joyce å ete sniglar:

«Alle sammen har bitte små rompehull! Så ekkelt! Ekkelt!»

«Hva er det som er så ekkelt med rasshøl, pus?»

Hun holdt servietten foran munnen. Kom seg opp og løp ut på badet. Hun begynte å kaste opp. Jeg hauket etter henne fra kjøkkenet:

«Hva’ ere som er så gæernt med rasshøl, baby? Du har et rasshøl, jeg har et rasshøl […] verden full av milliarder av rasshøl. Presidenten har et rasshøl, vindusvaskeren har et rasshøl, dommeren og morderen har rasshøl. Til og med purpurnåla har et rasshøl!»

Uforpliktande?

Bukowski har ei ofte ironisk og med det distansert haldning til hovudpersonen sine problem. Djupt alvorlege menneske vil nok difor kunne finne på å stemple Postkontoret som uforpliktande. 

Ein forfattar det er umogleg å avfeie på denne måten, sjølv om skrivestilen hennar også i blant er distansert, er ungarske Agota Kristof. Kristof er ikkje forfattar av Agatha Christie-liknande krimparodiar, men opphavskvinna til romanen Tvillingenes dagbok (norsk 1987), ei på same tid naiv og rå forteljinga om to unge gutar som må overleve ein namnlaus krig hos bestemora, dama som drap bestefaren deira, og som naboane berre kallar Heksa.

Om forsvarsmekanismar

Tvillingenes dagbok er kanskje først og fremst ein roman om forsvarsmekanismar. For å overleve krigen øver tvillingane på å vere blind og døv, på å halde kjeft, på å svelte. Ikkje minst øver dei på å kvitte seg med følelsar:

Moren vår sa til oss:

– Mine kjære barn! Mine skatter! Min lykke! Mine elskede små!

Når vi blir minnet om de ordene, får vi øynene fulle av tårer.

For å overleve denne sorga, driv gutane å repeterer dei kjærlege frasene igjen og igjen:

Vi sier:

– Kjære barna mine! Skattene mine! Jeg er glad i deg … Jeg kommer aldri til å forlate deg … Alltid … Du er alt for meg …

Ved at vi gjentar og gjentar ordene, mister de etter hvert sin betydning, og smerten de vekker bli mindre.

Krigsoffer

Medan den sunne litteraturen ofte er skriven i du-form – slik blir DU ein superelskar! – er dei korte kapitla i Tvillingenes dagbok fortalt av eit vi. Tvillingane framstår aldri med individuelle kjenneteikn, og teksten er skrive med utgangspunkt i strenge skrivereglar. Gutane har til dømes ikkje lov å nemne følelsane sine, kan ikkje skrive «Vi liker nøtter», fordi ordet like «mangler presisjon og objektivitet».

Skrivereglane er eit døme på korleis tvillingane overlever krigen, på logikken som gjer det naturleg for gutane å utføre ei rad grusome gjerningar: Stele, starte ein brann, drepe og drive med pengeutpressing. Det valdelege samfunnet har forma dei. Soknepresten dei pressar for prengar, har til dømes misbrukt ei jente, og pengane gutane får av presten for å halde kjeft om valdtekta, gir dei sjølvsagt til offeret. I den rettslause krigen, framstår det som ei god gjerning.

Skaper innleving

Det «usunne» ved denne boka er altså at Kristof tvingar oss inn i ei verd der det blant anna er logisk å sprenge ansiktet til ei tenestejente og å stifte ein mordbrann. I ein tekst om boka i The Guardian, går filosofen Slavoj Žižek så langt som til å ønske at han var tvillingane: «With more people like this, the world would have been a pleasant place in which sentimentality would be replaced by a cold and cruel passion.»

Eg veit ikkje om eg vil gå like langt, men eg er i alle fall sikker på at DUhar godt av å lese Tvillingenes dagbok.